Okhaldhunga Times, mai 2009

Bli med oss i den antagelig aller eldste påskehilsen: Kirken i Nepal: ”Herren er oppstanden.” Kirken i Norge: ”- Ja sandelig, Han er oppstanden!”

Sumita Magar
I forrige nummer skrev vi om lille Sumita med brannskader på langt over halvparten av kroppen. Hun overlevde mot alle odds en måned her hos oss, og vi hadde begynt å få håp om at hun ville ble frisk nok til å kunne få de nødvendige hudtransplantasjonene i Kathmandu. Det gikk ikke slik. Hun fikk en svær mageinfeksjon med diare, og døde. Hun var en tapper jente som hele sykehuset ble glade i.

Apropos Sumita, så har vi fått spørsmål om vi ikke er for slepphendte med personopplysninger om pasienter i Okhaldhunga Times. Det er et naturlig spørsmål, og vi vil prøve å svare på det:
For det første: Alle navn vi oppgir i OT er virkelige. Det kjennes ikke naturlig å oppgi fiktive navn her.
For det andre, og viktigere: Folk i utkant-Nepal har et annet forhold til hva som er følsomme personopplysninger, enn det vi har i Norge. Det er ingenting vi skriver om i OT som ikke er alment kjent, både blant pasienter og stab på sykehuset og i deres egen landsby. Folk her vet mye om hverandre, setter pris på det, og anser det som naturlig. Men det er også ting de ønsker å holde skjult. Det hender ikke så sjelden at vi kommer over slik informasjon. Da snakker vi ikke med andre om det, og skriver heller ikke om det i OT. Hovedformålet med å sende ut OT er å bygge broer. Derfor vil vi at dere skal bli kjent med virkelige mennesker her.

Nær liv og død
I arbeidet på sykehuset her kommer vi ofte nær døden, som i historien over. Men livet kommer også nær, og da berører det oss:
I forrige uke kom det inn en 8 år gamle jenta med hodeskader etter å ha falt ned fra andre etasje og på et steingulv. Hun var bevisst de første timene, men så ble hun gradvis fjernere. Midt på natten var jeg oppe og så til henne. Da var hun klart dårligere, og med pupiller som reagerte dårlig på lys. Klare tegn på økt intracerebralt trykk, og utsikter til å dø av det i løpet av svært få timer hvis vi ikke prøvde å operere. Det er skummelt å operere inne i hodet på små barn. Men nå har vi gjort det to ganger tidligere her, og det har gått bra.

Så vi ga narkose, boret to hull i hodeskallen, og kom inn på en diger blodansamling. Borrehullene ble forstørret og blodet sugd ut, så ble såret lukket.

Neste dag var hun bevisst, og snakket enkeltord. Dagen deretter snakket hun ordentlig, og nå snakker, går og spiser hun!

Fantastisk morsomt, og en veldig glad pappa som har vært med på det hele, og bodd hos datteren på vårt lille ”Intensivrom” sammen med fire andre pasienter. Det er jo ikke første gang vi har opplevd dette, men det er utrolig fint å være med på, likevel. Det blir jo en stor sykehusregning som de neppe greier å betale, så mye av det må dekkes av pasientstøttefondet.

Blodgivere og medisiner
Men sykehusdrift er ikke bare dramatiske pasienthistorier. Mye er basert på at rutinene fungerer. Og gode rutiner forutsetter gode medarbeidere. Vi må få presentere dere for noen av dem her:

Det finnes naturligvis ingen blodbank på vårt lille sykehus. Men blodoverføringer er svært ofte nødvendige, siste måned har vi overført gjennomsnittlig en enhet blod per dag. Det er pasientenes egne pårørende som må bidra som blodgivere. Hvis deres eget blod ikke er samme type som pasientens har vi et register over blodtypene til sykehus stab og studentene på helseskolen rett i nærheten. (Eller våre utenlandske gjester, de stiller villig opp!)

	Khamal og Rajendra er våre laboratorieteknikere. En viktig del av deres jobb er å motivere pårørende til pasienter til å gi av sitt eget blod, mange er redde for det. Her er det Khamal selv som gir blod. Dette bildet henger på veggen på laboratoriet, og han bruker det for å vise pårørende at det ikke er farlig, ”Jeg har gjort det selv, og se, jeg smiler”!
	Phanindra Dani er ansvarlig for sykehusets medisinlager. Han har den ordenssansen som skal til.

Vi er glade for å ha så mange solide og arbeidsvillige medarbeidere. Det er de som driver dette sykehuset, vi utlendinger er her for å hjelpe til.

Samicha Pariyar i Ernæringssentret
er en av våre minste små. Hun kom for en måned siden, da var hun 9 måneder og veide 2,8 kg! Moren var syk og hadde mistet melken for fem måneder siden og Samicha hadde vokst opp på risavkok. Det var ikke nok! De første 13 dagene ble hun sondeforet på sykehuset, samtidig som mor ble behandlet. Så ble de sendt til Ernæringssentret. Nå er mor frisk, melken er kommet tilbake og Samicha spiser supergrøt, legger på seg og trives. Nå veier hun 4,2 kg. På ernæringssentret har hun fått selskap av mange andre barn. Alle alvorlig underernært, men dog litt større en henne. I dag smiler Samicha, og det er en stor glede.

Samicha, 9 måneder og 2,8 kg		Samicha, 10 måneder og 4,2 kg sammen med sin nye venn Aron, 6 måneder og 4,7 kg nå.

Det kom etter hvert fram at far til Samicha har tre koner.. i samme hus. Samicha er datter til den første kona, ikke den som kommer best ut. Mannen er 23 år, og mor til Samicha var 14 år når hun giftet seg med ham. Hun er nå 22 år og har en datter på 5 år også. Kone nummer to har en datter og nå er kone nummer tre gravid.. De har lite jord og er veldig fattige. Da blir det ikke mye på hver munn og sjel, når det er så mange å dele både mat og kjærlighet på.

Bed Kumari, På vei hjem med en høne og håp om egg. Bed Kumari er ett år gammel og har vært tre uker i ernæringssentret. Hun var 6 kilo da hun kom, nå har hun lagt på seg en kilo og kan sitte, krabbe og leke. (sover i kurven på mors rygg) Mor er forlatt av far og er avhengig av å få arbeid om dagen for mat om kvelden. Bed Kumari hadde ikke smakt annet enn mais og hirse, mat fikk hun bare to ganger om dagen. Vi sendte dem hjem med en høne i håp om det kan bli noen egg som kan styrke kostholdet. Nirmala fra ernæringssentret ser dere bak.

Fattigdommens ansikt.
Det er ofte jeg sitter ansikt til ansikt med fattigdommen, et ansikt som synes å åpne et bunnløst sluk, uten noen rømningsvei. Minate Tamang på 6 år kom med et stygt albuebrudd. Det var nødvendig å operere og sette inn to nagler for å få den på plass. Det er en dyr operasjon, så mor møtte doktorens ord med tårer. Derfor ble hun sendt til sosialkontoret.

Mor har fem barn, den minste har hun på fanget på bildet. Den eldste er 12 år. Mannen hennes dro til India for 4 år siden, for familien hadde så mye lån. Han kom som snarest tilbake for to år siden og sørget for at det ble et barn til, før han dro for godt. Pengeutlånerne mistet troen på tilbakebetaling, så de tok både hus og jord fra mor. Nå bor hun i andres hus mot å arbeide for dem. Fremdeles har hun mye lån igjen. Hun arbeider lange dager på andres jord og får 2 kg mais om dagen. Hva er hun i stand til å betale på en sykehusregning?

En mann som tidligere har vært pasient her møtte henne mens han var på vei hjem. Da satt hun og gråt. Han tok henne og sønnen med hit. Han dro hjem igjen med et brev fra oss, og nå har de pengeinnsamling til henne i landsbyen. De har tusen rupees som mål, det er hundre kroner. Men operasjonen vil koste rundt ti tusen rupees! Da er det fint at vi har pasientstøttefondet som mange av dere har bidratt til. Det gjorde det mulig for gutten å få gjort en slik dyr operasjon her. Operasjonen ble vellykket, og godt er det. For en fattig gutt trenger sine to arbeidsarmer mer enn noen andre!

Takk fra Minate for en god arm! Det er godt når en fattig mor møter en hjelper langs veien som går en ekstra mil med henne. Det er også godt når landsbyen rekker ut en hånd til sine egne. Da vil vi gjerne strekke ut våre hender også.

Kirkebryllup i Ramailo Dada, Lykkens Ås.
Sist søndag var det stor fest, da Morta fra en ”dattermenighet” sju timer nord for oss, fikk sin Ruth fra menigheten i Ramailo Dada. Begge to har ulykkelige historier bak seg, som har ført dem til tro og et nytt liv. Nå håper vi de kan bli gode livsvenner, som de kaller det her.
Prestens hovedpoeng i sin hilsen til dem var at de skulle bare ha EN ektemake. Det er en betimelig påminning her.

En fullpakket kirke var med dem når løftet ble gitt.		Bryllupsmiddagen serveres til 300 mennesker og til” bords” sitter man benket der det er plass, slik som det var på muren rundt kirken.

En kort gladmelding til slutt: Fra siste uke fungerer alle sykehusets tre dieselgeneratorer igjen! Med nettstrøm bare noen timer annenhver dag er det en stor trygghet.

Hilsen Kristin og Erik

Støtt gjerne prosjektet vi jobber med i Nepal på Normisjons kontonummer: 1503.02.13537
Merk Prosjektnr:114.98.847 ”Okhaldhunga sykehus”.