Okhaldhunga Times april 2009

Kjære venner!
Nå er det stasjonert så mange nordmenn i Okhaldhunga om det aldri har vært før. For et par uker siden kom ekteparet Lars Even og Amanda Øvregård hit med lille Samuel som er ett år gammel. Begge er leger, han norsk (fra Tanum i Bærum) og hun svensk. De skal være her i seks måneder og jobbe på sykehuset. Ikke så lett når de ikke har lært nepali, men en lokal tolk vil holde seg ved deres side. De kommer til å være her mesteparten av de fire månedene vi selv skal være i Norge i år, så det passer godt. Det er en støtte som gjør inntrykk, særlig fordi de faktisk skal jobbe gratis her. Normisjon støtter dem praktisk, men de har tilbudt seg å være her uten lønn.

Forsterkninger Vi gleder oss over dem alle tre, ikke minst over Samuel som har påtatt seg rollen som midlertidig barnebarns-surrogat!

Med NORAD på evalueringstur
Mars har vært preget av NORADs evaluering av landsbyhelsearbeidet og sykehuset. Et team på tre fra Rainbow Academy i India fikk oppdraget av NORAD. Det var et team med mer erfaring enn de fleste! Etter to dager på sykehuset delte vi oss inn i tre team som gikk i hver våre himmelretninger. Jeg ble med på teamet mot vest sammen med Piere og med Binu som arbeider i de områdene vi skulle gå inn i.

De kom fra det flate India og hadde erfaring i alt bortsett fra å gå bratt oppover i 4-6 timer og like langt bratt nedover igjen. Det ble en utrolig krevende tur for dem alle. Mitt team tilbakela 138.000 skritt i vanskelig terreng. Det gikk kun på hennes store viljestyrke + mange lokkemidler som jeg hadde på lur i sekken.

På vei inn i Kalika landsbyen kom en eldre kvinne oss i møte og stoppet oss helt overveldet. Det var første gang i sitt voksne liv hun så noen hun aldri hadde sett før! Hun hadde omtrent ikke vært ute av sin egen landsby, og dette er ikke et sted folk besøker i utrengsmål. Vi traff kvinnegruppene der som hadde mye vilje og pågangsmot, men bare tre av kvinnene i området hadde noe skolegang, og like mange hadde vært i Kathmandu. Det av de totalt 40 - 50 kvinnene som var der. Det ble nesten like nytt for oss å være i en slik liten froskedam der ingen kjente verden utenfor. En opplevelse både for den gamle damen og for oss og møtes.

	Child to child class: På veien inn i Kalika, traff vi mange skoleelever på vei hjem. Av dem var mange med i "Child to child class" og vi fikk en prat og pust i bakken. De har fått helseundervisning av prosjektet, som de skal lære bort til andre barn og til egne familier. Vi sjekket negler og fant deres personlig hygiene topp!
Priya Ashvita fra Rainbow instituet i India foran til høyre, med Binu, en trofast sliter i prosjektet, til vestre.

Her har landsbyhelsearbeidet nettopp startet sitt arbeid. Helsestasjonen har kun en arbeider fra før, hun har kun et tre måneders kurs. Det var ikke rart landsbyen uttrykte stor glede over å ha fått to helsearbeidere fra prosjektet i tillegg.

I Palapu, neste stopp, er prosjektet nettopp ferdig med tre år. De har 11 kvinnegrupper der, hvor av 9 er nye etter at prosjektet startet. I hver kvinnegruppe er det to som vi har trent opp i fødselhjelp + +. De har helseansvar i landsbyen slik som å lage regler for grisehold (må ha binge) og latriner, og renhold av stier. De sparer penger og låner ut. Nå hadde de mye penger på bok og var blitt et reelt alternativ til de lokale lånehaiene.

Prosjektet ansetter alltid en lokal staff fra området. Nå hadde Landsbyrådet selv ansatt henne etter at proskjektet ble avviklet, og gir henne samme lønn som hun hadde hos oss. Det viser vilje hos dem selv til å fortsette. Det var mye oppmuntrende å se, samtidig som kritiske NORAD-øyne kunne se mange mulige forbedringer. I slutten av april får vi rapporten som kan hjelpe oss og utforme landsbyhelsearbeidet bedre i neste femårsperiode, hvis NORAD blir med oss videre.

NORAD-dronningene på tur! I Palapu kom vi til et nylig avsluttet treårs prosjekt, sammen med Binu som har bodd hos dem i disse tre årene. Det skapte jubel. Mye av takknemligheten til henne kom oss til del i antall blomsterkranser vi fikk!

Godt og tjenlig vær?
I forrige måned skrev vi om behovet for regn her. I forrige uke kom regnet. Men er det noen av dere som har "bedt for hardt"? På torsdag ettermiddag ble det plutselig mørkt, som i skumringen en sen kveld, og regnet dundret. Men det var mer. Tordenskrall og lyn kom tett, og tydeligvis rett over Okhaldhunga. Det varte bare få timer.

Den ettermiddagen omkom fem mennesker i vårt distrikt pga lynnedslag. Og så strømmet det inn med pasienter. Sytten stykker ble innlagt i løpet av en times tid, alle skadet av lynet. Lynnedslag gir sjelden store brannskader. De er enorme elektrisk utladninger, millioner av volt og hundre tusener av ampere, men over svært kort tid. Mindre brannskader derimot, er vanlig. Det kommer også store og raske trykkendringer, det er jo de som gir torden-"skrallene". De trykkbølgene kan også gi skader, men er sjelden dødelige.

Lynnedslag kan gi hjertestans, men oftest bare svært kortvarig. Alvorligere og vanligere er at hjernen vår jo er en eneste stort system av elektriske ledninger. De enorme ladningene kan flate ut hele det systemet, og det kan vare lenge. Da "glemmer" vi simpelthen å puste, og det er farlig. Det er antagelig den vanligste dødsårsaken. De jeg har sett som er døde etter lynnedslag har hatt bare ubetydelige tegn til ytre skader. Har de bare "glemt" å puste?

Det kom altså svært mange pasienter til oss pga lynnedslag den dagen. Alle hadde vært bevisstløse i over en time, alle var medtatte, og en hadde en hjerte-arytmi. Mange av dem hadde kraftige øyesmerter, røde øyne, noen med forbigående(?) nedsatt syn. Ca halvparten hadde mindre, overfladiske brannskader. Nå, 2-3 dager senere, er de fleste utskrevet i god form. Men dette er andre gangen vi har en slik stor gruppe innlagt her etter kraftig uvær på vårparten. Sist var i fjor, da vi også sendte dere bilder av noen typiske, "fjærformede" brannskader.

Jeg har prøvd å lese meg opp litt om lynnedslag og helseskader, for dette har vi jo opplevd her før, og jeg har ikke vært borti det i Norge. Det har ikke vært lett å finne godt stoff om det i lærebøkene. Kolleger, er det noen av dere som har dere gode kilder?

Brannskade
Men om ikke lynet så ofte forårsaker så store brannskader, så ser vi dem likevel. Sumita Magar er 10 år. For tre uker siden var alene i huset sammen med en liten søster, moren var ute for å hente vann. De bor ved et fjellpass 3.000 meter over havet, der kan det være langt til vannkilden.

Uten at hun merket det ble polyester-drakten hennes antent av en gnist fra ildstedet. Før hun visste ordet av det sto drakten i lys lue. Det er kaldt der oppe fremdeles, så hun hadde mye klær på, og fikk dem ikke av. En nabo som arbeidet i nærheten hørte hylene og kom for å hjelpe, men da hadde klærne allerede smeltet seg inn i huden fra halsen til anklene. Familien bar henne til sykehuset, og nådde fram hit etter 13 timer.

Hun har den verste brannskaden vi har sett her. Mellom 60 og 70 % % av kroppsoverflaten er simpelthen brent opp, og blandet med kokende nylon. Det meste er dype forbrenninger. Huden på hele forsiden av kroppen, fra haken til tærne, er ødelagt, i tillegg til setet, rundt bena og mye av ryggen. Bare ansiktet og venstre hånd er uskadet.

Hun fikk intens behandling da hun nådde det lille sykehuset vårt. Slike pasienter har bare mikoskopiske sjanser til å overleve her, selv på et stort brannskadesenter har de små sjanser. Det er første gang jeg har bedt til Gud om at et barn måtte få dø, og få dø fort. Jeg så for meg en mulig vond og lang dødsprosess. Den bønnen var kanskje feil. I alle fall lever hun ennå. Hun får fremdeles alt vi kan gi av behandling, hele sykehuset bidrar. Og faren og bestefaren sitter fastvakt ved sengen, nå på fjerde uka. Naturligvis har hun kjempeproblemer med infeksjoner. Men smertene er ikke ille, faste doser med morfin gjør livet levelig. Og hun får full bedøvelse ved de hyppige sårskiftene.

Samita møter legevisitten med et smil Hun hilser hver morgen "Namaste" med en frisk og en bandasjert hånd når vi kommer på legevisitt.

Jeg emailet nylig med en kollega på et stort sykehus i Kathmandu. Han rådet oss til å ikke prøve å sende henne til dem. De hadde aldri sett noen pasient med mer enn 40 % brannskade overleve der. Hvis hun overlever de første ukene vil hun trenge enorme hud transplantasjoner. Det kan ikke vi greie. Men det finnes et fint, dyrt, tysk-drevet plastisk kirurgisk sykehus i Kathmandu. De har sagt seg villig til å prøve å gjøre hud transplantasjoner på henne gratis, hvis vi her i Okhaldhunga får henne stabil nok til at hun kan tåle det. Nå har vi økende håp om at hun vil kunne bli så "stabil". Vi håper, sammen med familien. I neste måned vil vi fortelle mer om hvordan det går med henne.

Det er mange pasienter hos oss nå. En ble satt igjen på en båre utenfor porten i går. Mer død enn levende. Det viste seg å være en 4 dager gammel fødsel der den infiserte og nå råtne morkaken ikke var kommet ut. Etter mange poser blod og utskraping, sitter hun i sengen og spiser nå. Men det var mye skam og skyld hun også bar på. Det har vi begynt å stelle med i dag. Vi har mange underernærte nå, etter en lang pause uten. Vi har en tiåring på 15 kilo og en på 9 måneder som veier 3 kg. Sykehuset er bokstavelig talt livsviktig for mange. Derfor er det veldig viktig for oss at vi snarest mulig får ansatt en ny direktør som kan tjene sykehuset her. Akkurat nå blir stillingen utlyst på nytt.

Hilsen Kristin og Erik

Støtt gjerne prosjektet vi jobber med i Nepal på Normisjons kontonummer: 1503.02.13537
Merk Prosjektnr:114.98.847 "Okhaldhunga sykehus".