Bibelhilsen og søndagstanker!


Se video eller les andakten

 
 
I søndagens tekst forteller Jesus to korte lignelser.
Lignelsene er hentet fra hverdagslivet og handler om kraften i det lille.
Les gjerne Lukas 13,18-21 og reflekter over teksten før du hører Morten Sandlands søndagstanker fra Sola kirke.
 
 
Jesus bruker ofte bilder fra hverdagen for å få fram viktige poeng. I teksten denne søndagen bruker Jesus to enkle hverdagsbilder som folk på den tiden forstod, to små lignelser som handler om sprengkraft, om at det som er lite og ubetydelig kan vokse og bli til noe langt større og noe helt annet enn vi kan se for oss. Vi hører fra Lukasevangeliet kapittel 13:
 
Så sa Jesus: «Hva er Guds rike likt? Hva skal jeg sammenligne det med? Det er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i hagen sin. Det vokste og ble til et tre, og himmelens fugler bygde rede i greinene på det.» Igjen sa han: «Hva skal jeg sammenligne Guds rike med? Det er likt en surdeig som en kvinne tok og la inn i tre mål mel, så det hele til slutt var gjennomsyret.»
 
Hvorfor bruker Jesus hverdagsbilder eller lignelser?
Jo, for at vi enklere skal forstå hva han mener.
Det er den vanlige måten å forklare hvorfor Jesus bruker lignelser.
 
Men lignelser kan og ha en motsatt virkning, ifølge Jesus selv. For etter at Jesus hadde fortalt en av de enkleste og mest kjente av lignelsene sine, sa han til sine nærmeste:  
 
Dere er det gitt å kjenne Guds rikes hemmeligheter. Men de andre får det i lignelser, for at de skal se, men ikke se, og høre, men ikke forstå.
 
Jesus forteller altså lignelser og vet i utgangspunktet at noen vil se og forstå, mens andre vil forstå, men likevel ikke forstå. For å si det enkelt: De som ikke fulgte Jesus, forstod bildet som ble brukt, men ikke poenget.  Mens de som fulgte Jesus, tok poenget, fordi de erfarte hva det gikk ut på.
 
Når det gjelder lignelsen om sennepsfrøet og surdeigen, tror jeg mange av de som hørte Jesus, forstod selve bildet bedre enn meg. For sennepsfrø og surdeig er ikke på samme måte en del av min hverdag. Samtidig tror jeg disiplene, de som var tett på Jesus, så noe andre gjerne gikk glipp av, fordi disiplene selv hadde erfart det som var poenget i lignelsen, nemlig sprengkraften i det lille.
 
Og nettopp det poenget skal vi ta med oss. At det er sprengkraft i det som kan virke helt ubetydelig for den som ikke har på seg de rette brillene. La oss forsøke å se lignelsen med tre ulike par briller.
 
Først disiplene sine briller. Da Jesus fortalte denne lignelsen, hadde det  allerede skjedd en hel del rundt han. Disiplene hadde sett og opplevd uforklarlige ting og begynte å ane at her var det noe stort på gang, noe som handlet om mer enn tegn og under. Disiplene begynte å ane at Jesus var den Gud hadde utvalgt. De begynte å kjenne Guds rikes hemmeligheter.
 
Så gjør vi et lite hopp i tid og tar på oss Lukas sine briller. Da Lukas gjengir denne fortellingen, har det gått ganske mange år. Lukas selv var ikke en av Jesus sine tolv disipler. Men Lukas hadde hørt disiplene, øyenvitnene fortelle og han hadde selv gjort sine erfaringer. Lukas var selv en del av fortellingen, fordi han selv var en del av veksten. Han var en av dem som hadde kommet til tro. Han hadde erfart sprengkraften, at fortellingen om Jesus ikke endte med et kors, men med en tom grav. Lukas, som jo også har skrevet Apostlenes gjerninger, hadde sett at Jesu oppstandelse var selve sprengpunktet, punktet der frøet sprenges og det for alvor begynner å spire. I løpet av noen år hadde Lukas sett hvordan kirken hadde vokst, fra et sennepsfrø til et tre der himmelens fugler bygde reir. Kirken var i ferd med å bli et fellesskap der folk fra ulike himmelstrøk kunne finne et hjem.
 
Så tar vi til slutt på oss våre egne briller. Hva ser vi?
Vi ser at kirken har vokst, bokstavelig talt over alle grenser.
Vi ser at kirken har vokst fra noen ganske få etterfølgere til verdens største fellesskap. Fra et ørlite sennepsfrø til et gedigent tre. Det ser vi, hvis vi hever blikket og ser oss rundt. Og jeg tenker: Det var vel kun Jesus selv som den gang forstod hvilken sprengkraft det var i Guds ord, i Guds rikes hemmeligheter. I dag, to tusen år senere, har Jesus hundrevis av millioner etterfølgere. Troen har spredt seg over hele jorden, som en surdeig.
 
Mange piler og statistikker peker nedover når det gjelder kirke og tro i vår del av verden, men det store bildet er ikke til å ta feil av. Kirken har vokst og vokser som aldri før. Fortsatt blir Guds ord forkynt, for barn, for ungdom, for voksne. Det er det vi som kirke er opptatt av, enten det er her i Sola, eller det er i England, i Estland eller i Thailand eller på Madagaskar. Guds ord har sprengkraft til å forandre liv. Så, se ikke smått på sennepskornet!
Se heller ikke smått på surdeigen. Surdeig som andre steder i Bibelen brukes som bilde på dårlig påvirkning, er i lignelsen en positiv påvirkningskraft. Der Guds vilje får bli en del av folks liv, der vil kraften i budskapet sive ut og påvirke stadig flere. Forandringen skjer som oftest ikke over natta. Det tar gjerne år, det kan gjerne gå generasjoner. Men det skjer, fordi Jesus stod opp.
 
I mange kirker i Norge feires det påske denne søndagen, etter oppfordring fra kirken sentralt. Tanken er at menigheter i de deler av landet der det nå har blitt åpnet mer opp, i dag skal ta igjen påskefeiringen man gikk glipp av tidligere i år. Her i Sola er vi fortsatt ikke helt der, men vi kan også feire påske, som vi jo faktisk gjør hver søndag.
 
Vi kan glede oss over og takke for oppstandelsens sprengkraft og ta med oss et vitnesbyrd fra en som fikk oppleve oppstandelsens sprengkraft, nemlig Paulus. Han var en av Jesus sine bitreste motstandere, til han selv møtte Jesus, den oppstandne.
 
For Paulus handlet Guds rike ikke først og fremst om ord, selv om Paulus var flink med ord. Guds rike handler om kraft, kraften av Jesu oppstandelse. Paulus fulgte Jesus i tro, en tro med rom for både lidelse og oppstandelse.
 
Da kjenner jeg ham og kraften av hans oppstandelse, får del i hans lidelser og blir ham lik når jeg dør som han. Måtte jeg bare nå fram til oppstandelsen fra de døde! (Filipperne 3,10-11)
Herren velsigne deg og bevare deg!
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig!
Herren løfte sitt ansikt mot deg og gi deg fred!

_______________________________________________________________________________

4. søndag i påsketiden 25.04.21! 
 


 
Nåde være med deg og fred fra Gud vår far og Herren Jesus Kristus!
 
I kirken er vi fortsatt i påsketiden, og prekentekst på søndag er Johannes 13,30-35.
 
Teksten rommer både mørke og lys. Vi er i nattverdsalen og Jesus er rystet i sitt innerste. Judas har mottatt stykket av Jesus og gått ut. Det poengteres at det er natt. Og kanskje er det ikke bare tidspunktet på dagen som gjengis, men og det åndelige mørket Jesus kjente på. Mørket rår og Guds evige frelsesplan står rett foran det avgjørende høydepunkt.
 
Men midt i mørket skjer det noe mer. I det Judas går ut av salen sier Jesus;
”Nå ble Menneskesønnen herliggjort, og Gud er blitt herliggjort gjennom ham.
Gud må bli herliggjort gjennom Jesus. Og Jesus går inn som offerlammet.
 
Offerlammet for all verdens ondskap og synd som kan hostes opp på denne jord. Et mørke så mørkt, at vi ikke kan forestille oss det.
 
Jesus blir møtt med ondskap, fall og svik – og gir seg selv som offer. Han møter mørket med nåde, tilgivelse, kjærlighet, og utstrakt hånd. Hender som strekker seg ut på korset – ut over hele verden.
 
For i døden og nederlaget, ligger og oppstandelsen og lyset.Seieren ligger i det dypeste mørket på korset. I Jesu død for oss. I Hans store kjærlighet.
 
Mine barn! Rett før Jesus skal ut i sin store kamp mot mørkets makter, gir han oss et nytt bud. Budet om å elske. Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.”
 
Bøy dere ned, vaske skitten av hverandres føtter. Still opp for hverandre.
Bry dere. Elsk hverandre. Dette er en utfordring til oss alle.
 
Hvordan viser vi at vi er en menighet som elsker hverandre, bryr oss om hverandre og stiller opp for hverandre? Kan vi gjøre mer for at kjærligheten skal vises mer og nå ut til flere?
Hvordan kan vår takknemlighet for Jesu kjærlighet til oss, vises i våre liv? Noe å tenke på til vi får møtes i våre fellesskap igjen..
 
1. Han sto opp før dagen demret; dødens dype natt tok slutt.
Kristus lever, han har seiret, dødens mørke makt er brutt.
Sol og måne, jord og himmel, dyr og fugler, gress og trær;
alle ser og alle jubler; Han er oppstått, Gud er her!
 
2. Han sto opp for dem som brakte blomster til hans tause grav.
Han sto opp for sine venner, dem han elsket og holdt av.
Graven kunne ikke kneble ham som er Guds skaperord.
Kristus lever, vi gir stemme til en sang om håp på jord.
 
3. Han sto opp, hans venner fryktet jordens mørke, dødens natt.
Han sto opp da troen sviktet, da de trodde seg forlatt.
Fylt av mismot var vi alle til han delte vin og brød.
Kristus lever, vi skal leve, det er døden som er død!
 
4. Han sto opp før dagen demret; ut av natt brøt lyset fram.
Kristus lever, han har seiret; evig lever vi med ham.
Han er her og han vil skape liv der natt og mørke bor.
Kristus lever, vi skal bære Herrens seierstegn på jord.
 
(Nr. 214 i Salmeboka. T: John Bell, Graham Maule. O: Sven Aasmundtveit)
_____________________________________________________________________________________
3. søndag i påsketiden - 18.04.21
 
Nåde være med deg og fred fra Gud vår far og Herren Jesus Kristus!
Det er nesten som om Jesus siterer Tønes sin sang; «eg he goe greie på saue» 3. søndag i påsketiden blir ofte kalt «hyrdesøndagen»
Jesus som den gode hyrde blir ofte kommunisert til oss gjennom tekst og bilde. Og det med god grunn.
Tekster som er knyttet opp til denne søndagen formidler Jesus som den gode hyrde. Esekiel har til og med et eget hyrdekapittel Esek 34,23-31, som hebreerteksten tar utgangspunkt i.
 
Bildet av Gud som en hyrde, og Guds folk som sauer er et velkjent fenomen fra det gamle testamentet. Men ulik fra disse tekstene så er det en intim relasjon mellom gjeterne og sauene i vår tekst.
Gjeteren går gjennom porten, kjenner alle sauene og navnene, og sauene kjenner stemmen til gjeteren. Den intime nærheten understrekes.  En slik intim relasjon er det mellom oss og Gud.
En Gud som kjenner navnene våre, og en Gud som vi kan søke tilflukt hos.
Det er nesten som vi skulle inntatt fireåringen sin holdning som sa «jeg er en sau, jeg» på familiegudstjenesten.  Klarer vi å stoppe opp og høre hyrden som prøver å kalle på oss, og beskytte oss?
 
Jesus sier at Han er porten. Porten er som er en trygghet mot tyver og røvere som klatrer over gjerdene.
Det som er urovekkende i denne teksten er at Jesus sier «Jeg er», som har en sterk henvisning til JHWH.
Jesus anvender Guds navn om seg selv. For en jøde så var JHWH så hellig at de byttet ut navnet JHWH med navnet Adonai, så når Jesus bruker JHWH, så betyr det trouble!
Men. Jesus er Gud, og Han er porten. Derfor kan Han si «Jeg er»
 
Jesus utfordrer oss til å gå gjennom porten, til Han. Hvis vi går gjennom porten så har Han lovet oss å beskytte oss for tyver og røvere.
Dessuten: Sauene som går inn gjennom porten, kan «gå inn og ut og finne beite» Jesus kom for at vi skal ha liv og overflod! Hos den gode hyrde er man trygg og fri på samme tid!
 
Jesus, du som er den gode gjeteren, vær sammen med oss i din omsorg og kjærlighet.
Led oss med din hånd så vi alltid er der du vil at vi skal være.
Amen.
_______________________________________________________________________________
2. søndag i påsketiden - 11.04.21
 
Les søndagens tekst fra Johannesevangeliet 21,15-19.
 
Vi er på bredden av Gennesaretsjøen, hvor Peter møter Jesus. Peter som tre ganger hadde nektet for at han kjente Jesus, møter den oppstandne med en tredobbel bekreftelse: Herre, du vet at jeg har deg kjær!
 
Med denne tredoble bekreftelsen ble Peter gjeninnsatt som disippel. Møtet med den oppstandne betydde en ny start for Peter. I motsetning til Judas, som gikk opprørets vei, fikk nemlig Peter gå oppgjørets vei. Peter vedstod seg sine feiltrinn, han bekjente sin synd, og ble møtt med tilgivelse og fred.
 
Å være kristen vil si å leve i et stadig oppgjør, i en stadig åpen samvittighet. Den som ikke går oppgjørets veg, går opprørets veg. På opprørets vei prøver vi selv å kvitte oss med våre synder ved å benekte dem eller glemme dem. Men det jeg glemmer, det glemmer ikke Gud. På oppgjørets vei ber vi Gud kvitte oss med syndene. Og det Gud har tilgitt og glemt, det er glemt.
 
Det går en rett vei fra bekjennelse til frikjennelse. Så kort vei at den egentlig bare består av ett skritt, nemlig tilgivelse. Fordi Jesus døde og stod opp, får vi lov til å tro at den som har bekjent, er frikjent.
 
Peter hadde aldri blitt den han ble, om han ikke hadde lært å kjenne og tatt et oppgjør med sin eget svakhet og sitt eget svik. Men hadde veien endt der, hadde livet endt i en blindvei. For det var først da han møtte Jesus at Peter fritt kunne løfte hodet i undring og bekjenne:
 
Herre, du vet alt, du vet at jeg har deg kjær!
 
Oppgjørets vei er livets vei – også for deg og meg!
 
Herren velsigne deg og bevare deg!
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig!
Herren løfte sitt ansikt mot deg og gi deg fred!

______________________________________________________________________________________


2. søndag i fastetiden - 28.02.21

Siden vi ikke kan samles til vanlig gudstjeneste i Sola kirke, har vi spilt inn en video til dere. Under videoen reflekterer Morten rund søndagenstekst, og Geir Munthe-Kaas spiller salmer for oss. 

Ei kvinne som spolere en fest! Se hva Morten tenker om det! Trykk her for å se!

________________________________________________________________________________

Fastelavensøndag - 14.02.18

Siden vi ikke kan samles til vanlig gudstjeneste i Sola kirke, har vi spilt inn en video til dere. Under videoen reflekterer Morten rund søndagenstekst, og Geir Munthe-Kaas spiller salmer for oss. 

Denne helgen er det fastelavensøndag, og i søndagens teskst møter vi noen greske påsketurister som gjerne ville se Jesus. Les gjerne Johannes 12,20-33 og reflekter over teksten før du ser filmen!

Se filmen ved å trykke her

______________________________________________________________________________

Ukens bibelhilsen - 03.02.21

Skrevet av Morten Sandland
Jeg har lært meg et nytt ord. Ordet «stjernestund». 
Ei stjernestund er ei stund, en opplevelse som skiller seg ut.
Ei stund, en opplevelse som lyser og som en kan tenke tilbake på når livet er mørkt.
Søndagen som ligger foran oss, handler om en stjernestund helt uten sidestykke.
En opplevelse som for alltid kom til å lyse, ikke bare for de som var til stede, men for millioner av mennesker som senere har lest og undret seg. Første del av teksten (Mark 9,2-13) forteller at Peter, Jakob og Johannes var på fjelltur med Jesus.
Der på fjellet ble Jesus forvandlet for øynene på dem, 3 og klærne hans ble så skinnende hvite at ingen som bleker klær her på jorden, kan få dem så hvite. 4 Elia viste seg for dem sammen med Moses, og de snakket med Jesus. 5 Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Rabbi, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» 6 Han visste ikke hva han skulle si, for de ble grepet av stor frykt. 7 Da kom det en sky og skygget over dem, og det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede. Hør ham!» 8 Og med ett, da de så seg omkring, så de ingen annen enn Jesus; bare han var hos dem.
Jeg ser for meg Peter. Jordnære Peter. Praktiske Peter.
Som blir satt helt ut. Som sannsynligvis tenker at her har jeg lyst å bli, som ønsker at dette skal vare og som derfor foreslår at de skal bygge hytter.
Men det skulle ikke vare. Det var aldri tanken at det skulle vare. Like før toppturen hadde Jesus lagt tungt inn over vennenes sine at det ville koste å følge han. Og etter fjellturen ble Jesu venner raskt innhentet av hverdagen.
Men fjellturen var ikke mislykket av den grunn.
Kanskje nettopp fordi Jesus visste hva det ville koste å følge han, kanskje nettopp fordi Jesus visste hva som lå foran, så han at vennene hans trengte en stjernestund, en stund de senere kunne se tilbake på og som kunne gi retning og perspektiv på livet.
En stund også vi kan ta med oss og som kan minne oss om at Jesus er mer enn et forbilde, mer enn en klok lærer. At han er Guds sønn, vår frelser og redningsmann.
Vi kan gjøre Peter sin stjernestund til vår og ta til oss ordene han hørte:
«Dette er min Sønn, den elskede. Hør ham!»
__________________________________________________________________________________
Ukens bibelhilsen - 27.01.21
Denne søndagen som ligger foran oss er dedikert til bibelselskapet og kalles bibeldagen.
Bibeldagen er den årlige feiringen av Bibelens plass i menigheten, i Norge og i verden.
På Bibeldagen setter vi Bibelen i sentrum og gleder oss over at vi har den på vårt eget språk.
Det er nok ikke tilfeldig at bibeldagen faller på såmannssøndagen. Bibelens ord blir ofte illusterert som såkorn. 
 
Jesus bruker ofte lignelser for å vise til Guds rike. Det gjør han i dette tilfellet også. Her trekker han frem to lignelser. Begge lignelser handler om såkorn og vekst.
 
Alt levende ble skapt av Gud med mulighet for vekst.
Guds ord har på samme måte i seg selv kraft til fornyelse, vekst og modning.
Sennepsfrøet er sikkert det minste frøet i verden, mens sennepstreet er verdens største tre.Dette illustrerer spirekraften som Gud gir.
 
Jeg er ingen gartner, men jeg påstår at sennepsfrøet er verdens minste, og treet er verdens største, fordi dette gir ekstra godt poeng i denne andakten. Guds ord har en veldig spirekraft i seg, slik vi ser spirekraften i sennepsfrøet!
 
I teksten blir ordet automatikk brukt for å beskrive spirekraften som Gud gir.
Vi kan legge forholdene til rette, vi kan plante, og så. Men veksten står Gud alene om.
La oss da hvile i at Gud gir vekst, og vi skal legge forholdene til rette og så. 
______________________________________________________________________________________
Ukens bibelhilsen - 20.01.21
Skrevet av: Lise-Ingeleiv Grunnaleite
2.Mos. 3,10-12, 4,10-16: «Gå nå! Jeg sender deg til farao. Du skal føre mitt folk, israelittene, ut av Egypt.» Moses sa til Gud: «Hvem er jeg? Kan jeg gå til farao og føre israelittene ut av Egypt?» Han svarte: «Jeg vil være med deg! Dette skal du ha til tegn på at det er jeg som har sendt deg: Når du ført folket ut av Egypt, skal dere skal dere tjene Gud på dette fjellet.»
 
Men Moses sa til Herren: «Herre, hør! Jeg har aldri vært noen ordets mann, verken før eller nå, etter at du begynte å tale til din tjener. Sen er min munn, og sen er min tunge.» Da sa Herren til ham: «Hvem gir menneske munn? Hvem gjør stum eller døv, seende eller blind? Er det ikke jeg, Herren? Gå nå! Jeg skal være med din munn og lære deg hva du skal si.» Men han sa: Herre, hør! Send heller enn annen!» Da ble Herren brennende harm på Moses og sa: «Har du ikke din bror Aron, levitten? Jeg vet at han er flink til å tale. Han er allerede på vei til å møte deg, og han vil glede seg av hele sitt hjerte over å se deg. Snakk med ham, og legg ordene i munnen på ham. Så skal jeg være med både din munn og hans munn og lære dere hva dere skal gjøre. Han skal tale til folket på dine vegne. Han skal være som en munn for deg, Og du skal være som Gud for ham.»
 
«Hvem har gitt mennesket munn?» er overskriften til denne teksten i kirkeårskalenderen.
Ikke «kallelsen av Moses» - selv om det er det som skjer.
 
Jeg tenker sjelden at Moses og jeg har noe felles, men i denne teksten ser jeg noen meget menneskelige, felles trekk: Vi stiller spørsmål ved våre evner og egenskaper, - om de er gode nok, til å gå Guds ærend. Vi har innvendinger, for noen andre må da være bedre enn meg til akkurat dette?
Men vår Skaper kan gjøre noe med våre utfordringer. Men ikke alltid slik vi forventer.  Gud sier ikke til Moses at han skal kurrere ham talefeil eller stamming, – eller hva det nå var, Moses slet med.
Men han sender en som kan være talsmann for ham.
 
Brennende busker som ikke slutter å brenne, er ikke ett tegn som møter mange av oss gjennom livet. Men vi blir likevel kalt til tjeneste. Ofte finner vi oppgaver vi trives med, og som vi tenker svarer godt til våre evner og krefter. Men fortsatt utfordrer Gud noen av oss til oppgaver som ikke synes å passe med våre menneskelige ressurser. Kanskje griper Gud inn og gjør under – med kropp eller sinn, slik at vi tør gå inn i nye oppgaver. Oftere tror jeg han sender oss en eller medarbeidere, som vi sammen kan gå inn i nye oppgaver med. Oppgaver som føles så store, at vi tydelig ser at vi er avhengig at Guds ledelse og Guds kraft for å klare å gå inn i dem. Oppgaver som fører til at vårt forhold til både Gud og det kristne felleskapet styrkes. Sammen skal vi få være medarbeidere i Guds store rike.
__________________________________________________________________________________________________________________
Ukens bibelhilsen - 13.01.21
Skrevet av: Wenche Viland Stavseth
Hvem kommer til meg når andre går bort,
hvem blir igjen?
 
Hvem våger se bak alt jeg har gjort,
og likevel kalle seg venn?
 
Hvem orker se meg som den jeg er,
og elske meg som en sønn?
 
Det begynner å bli et liv dette her,
det begynner å ligne en bønn.
 
Jeg har blitt glad i denne teksten av Ole Paus,
og jeg syns den passer godt til prekenteksten på søndag.
I Joh. 4,4-26 møter vi den Samaritanske kvinnen.
 
Kvinnen ved brønnen ble møtt akkurat slik hun var.
Jesus så henne og bekreftet henne.
Kvinnen ble gitt ny verdighet i møte med Jesu blikk.
Det blikket som så alt det gale hun hadde gjort,
men som likevel ikke vendte seg vekk.
 
Og det gjorde noe med henne.
Hun som hadde gjemt seg bort ved å hente vann
på det varmeste tidspunktet på dagen,
gikk nå frimodig tilbake til landsbyen
og fortalte hva som hadde skjedd.
Han skulle vel ikke være Messias?
 
Kvinnen ble et Jesus-vitne, og hun førte mennesker til tro.
Hun må ha opplevd at det var kjærlighet som strømmet mot henne
fra han som sa at han kunne gi henne levende vann.
Hun forsto at denne mannen ville henne godt.
Hun fikk en ny verdighet denne dagen,
og mange kom til tro på Jesus.
 
”Den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste.
For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann
som veller fram og gir evig liv.” 
 
Gode ord å ta med seg inn i det nye året, som ingen av oss helt vet hvordan blir.
 
Jesus ser også deg, akkurat slik som du er.
Han er nær, og han vender seg ikke bort.
Uansett hva du har opplevd i livet.
 
Du fikk del i det levende vannet i dåpen.
Jesu kjærlighet og tilgivelse er alltid nær deg.
Også i tøffe tider og usikre dager.
 
Guds velsignelse og fred over livet ditt, og over året som ligger foran oss. 

_______________________________________________________________________________

Ukens bibelhilsen - 06.01.21

Det var kanskje ikke slik vi hadde tenkt året 2021 skulle starte. At samfunnet skulle bli nedstengt igjen. Søndagens tekst sine kulisser er langt ute i ørkenen. Ørken er kjedelig, tørt og intetsigende. Det kan føles ut som livet er langt ute i ørkenen nå som alt er nedstengt.

Jeg tror ikke Israelfolket hadde forestilt seg en ørkenvandring i 40 år når de først ble satt fri fra fangenskapet i Egypt.  Nå skal vi vær forsiktig med å trekke billige paralleller, men dere ser hvor jeg vil?

Selv om søndagens tekst er ute i ørkenen, så er det nettopp her livets kilde blir til. Dåpen. Kilden til det evige liv. Det er forunderlig hvordan Bibelen og Gud bruker de rareste og dårligste utgangspunktene for å skape liv. Det ser vi i julefortellingen. Det ser vi nå. Midt i ørkenen blir Jesus døpt, og blir til livets kilde for oss mennesker. I vår dåp blir vi døpt inn til Guds omsorg, og Han blir vår Far.  Vi er Guds barn, og med det så kan vi med frimodighet si alt vi har på hjertet til Gud, selv i en tid som nå.

Kanskje kan vi også vær en kilde til glede og oppmuntring på nyåret for andre? Det skal nok mye for å toppe Jesu dåp, men kanskje en liten oppmuntring til noen vi har tenkt på? Selv om vi ikke kan møtes ansikt til ansikt i den nye kirken vår, så er det mye glede i en telefonsamtale, eller et håndskrevet brev, eller en liten sjokolade i postkassen.

______________________________________________________________________________________

Ukens bibelhilsen - 15.12.20 

Skrevet av: Morten Sandland

Tro, tegn og tjeneste
De fleste av oss har i løpet av livet bedt om et tegn eller lengtet etter et tegn for troen.
Om jeg bare kunne få et tydelig tegn! Da ville det være så mye lettere å tro!
 
Men så enkelt er det dessverre ikke. For et tegn er ikke et bevis.
Et tegn er noe vi ser eller opplever, og som vi så tolker.
Et tegn er noe vi kan velge å avvise eller velge å tro.
 
I teksten kommende søndag, fra Lukas 1,39-45, møter vi to gravide kvinner som begge var et tegn, for hverandre og for oss. Et tegn på at ingenting er umulig for Gud.
 
Begge var blitt gravide, mot naturens gang.
Elisabet var i utgangspunktet for gammel til å få barn. Men ingen ting er umulig for Gud.
Maria var i utgangspunktet for ung og skulle nok gjerne ha ventet litt.
 
Men både Maria og Elisabet stilte seg åpne for Gud og hans frelsesplan.
Maria – skulle bli mor til verdens frelser.
Elisabet – skulle bli mor til han som skulle rydde vei. Til Johannes.
 
Maria bar på det største av alle tegn, et tegn som Jesaja hadde varslet 700 år tidligere:
 
«Herren selv skal gi dere et tegn: Se, den unge jenta skal bli med barn og føde en sønn, og hun skal gi ham navnet Immanuel.» Jes 7,14.
 
Jeg tror at Gud kan gi tegn for troen også i vår tid, også utover det vi kan lese om i Bibelen.
Jeg har møtt mennesker som har fått et slikt tegn, og jeg har sett hva det betyr for dem.
 
Andre av oss venter i det uendelige på tegn de kanskje aldri får se eller oppleve.
Da har jeg tenkt: Kanskje Gud har en annen vei for sånne som meg?
 
Noen ser og opplever tegn som styrker troen.
For andre vokser troen gjennom en tjeneste.
 
Hos Maria smelter tegnet, tjenesten og troen sammen.
Tegnet vokste bokstavelig i hennes indre.
Med tegnet vokste troen fordi Maria stilte sitt liv åpent for Gud:
 
 «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt»
Ukens bibelhilsen -tredje søndag i advent
Skrevet av Anders Primstad
Ormeyngel! Tenk å få det slengt etter seg!  Det finnes knapt noe styggere skjellsord. Slanger er ekle, og giftige.
 
Det er ikke hverdagskost vi får servert i førjulstiden denne 3 søndag i advent.
Denne søndagen blir tradisjonelt kalt «botens adventsøndag», og har ofte Johannes i fokus. Han som forkynte omvendelse og håp.
 
Vi trenger å bli ristet litt, og bli oppmerksomme på, at Jesus kom til oss. Det har jo en betydning for oss mennesker. Lille barnet som ligger i krybben, og mannen som henger på korset, er jo en og samme person. Guds sønn, frelseren.
 
Fredsbudskapet som englene sang i Betlehem ville jo bare vært tomme toner og fraser uten Jesus død og oppstandelse. Jesus kom med fredsbudskapet med stor F, og er håpets fullender!
_______________________________________________________________________________________
Ukens bibelhilsen - andre søndag i advent
Skrevet av Lise-Ingeleiv Grunnaleite
2. søndag i advent kalles «Forventningens adventssøndag».
Jesus skal komme igjen, med makt og herlighet, i kontrast til første gang; da Jesus kom som ett sårbart barn, i fattigslige omgivelser. Tekstene for kommende søndag forteller om tegn på Jesu gjenkomst, og at forvandlingen ikke bare gjelder Jesus: også vi som tror på Jesus, skal forvandlet, for å kunne bli med i Guds evige rike. Jeg nynner på den siste salmen i vår salmebok, nr. 899:
 
1. Jeg tror på jordens forvandling
en gang, en tid, et sted,
en fremtid hvor Guds himmel
til jorden senkes ned,
en evighet av glede
da alt de vakre her
blir løftet i Guds klarhet
og stråler bedre der.
 
4. Jeg flykter ikke fra verden.
Blant jordens minste små,
der finner jeg den fremtid
som jeg vil vente på.
Ja, jorden skal forvandles,
den natt går alt mot gry!
Jeg tror at Jesus Kristus
skal gjøre verden ny!
 
Det er Eivind Skeie som har skrevet teksten, og Sigvart Tveit melodien, i 1988. De to står også bak en sang som synges mye nå: Tenn lys! Den er laget i samme år som denne salmen. Felles for salmene er ett trassig håp om ting skal bli bedre, og rettferdighet skal seire til slutt. Men det krever innsats fra oss, om «jordens minste små» skal få en bedre verden.
 
Mange har blandede forventninger til jul. Sorg, adskillelse, sykdom, rus, konflikter, - mange ulike situasjoner kan gjøre at en både gleder og gruer seg til jul. Derfor vil jeg avslutte med denne velsignelsen fra Hong Kong:
 
Må nåden fra vår Herre Jesus Kristus
beskytte oss fra å ødelegge hverandres liv;
og må Guds kjærlighet fylle vårt liv med den fred
som strekker ut en hånd til andre
i sann forsoning og sant vennskap.
________________________________________________________________________________
Ukens bibelhilsen - første søndag i advent
Skrevet av: Wenche Viland Stavseth
 
I prekenteksten på søndag fra Luk 4,16-22a, er Jesus i synagogen.
Der leser han opp fra Jesajas bok og kobler profetien fra Det gamle testamentet til seg selv,
og sier med det at han er den de har ventet på.
 
”Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg
til å forkynne et godt budskap for fattige.
Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet
og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri
og rope ut et nådens år fra Herren.”
 
Frihet og nåde, ja det er noe verden fortsatt trenger.
Domssøndag er over, og nå på søndag er det første søndag i advent.
Første søndag i et nytt kirkeår. Selv om vi lever i en unntakstilstand,
og korona-mørket fortsatt henger over oss, har jeg håp for det nye kirkeåret.
At vi skal få kjenne på frihet og nåde, og at vi skal få mange gode møteplasser,
opplevelser og gleder i den nye kirka vår.
 
Ventetiden denne adventen har for mange en ny dimensjon og lengsel i seg.
Lengselen etter mer normale dager. Lengsel etter fellesskap, gode klemmer og arrangement med flere enn 50 personer samlet. Men advent og julen kommer også i år, selv om rammene rundt er redusert.
Vi skal få feire at Jesus kom ned til vår verden for å gi lys i mørket,
for å gi håp der håpløsheten råder, for å gi fred og kjærlighet til urolige hjerter.
 
Flere ganger da jeg gikk tur forbi kirketomta i byggeprosessen, var det en sangstrofe som dukket opp hos meg, og som ble til en bønn. At den nye kirka vår må fylles av ”liv, lek og latter, himmelrikets skjulte skatter” – Og det er også en bønn for denne adventstiden.
 
At vi kan få se betydningen av og glede oss over at Jesus ble født inn i vår verden, inn i vår hverdag.
At vi kan få kjenne litt på skjulte skatter, og ser at Gud er god.
 
I et skur ved Betlehem, gjemt i Josefs store trøye,
lå Guds dyrebare Ord som et nyfødt barn i høyet.
Og vi ser: Gud er god.
 
Refreng
Han er her når vi synger, han gir liv, lek og latter,
himmelrikets skjulte skatter.
Og vi ser: Gud er god.
 
Han fikk se et folkehav uten håp og uten føde,
og Guds dyrebare Ord mettet alle i det øde.
Og vi ser: Gud er god.
Refreng
 
Skjult av hagens mørke trær sto soldater for å ta ham,
og Guds dyrebare Ord bar det korset verden ga ham.
Og vi ser: Gud er god.
Refreng
 
Naglet fast til dødens tre, under himmelhvelvets torden,
ba Guds dyrebare Ord for en bøddel og en morder.
Og vi ser: Gud er god.
Refreng
 
Gjennom hagens klare dugg, som i jordens første morgen,
brøt Guds dyrebare Ord ut av tomheten og sorgen.
Og vi ser: Gud er god.
Refreng
 
(Tekst John Bell, oversatt av Hans Olav Mørk)

__________________________________________________________________________________

Ukens bibelhilsen 19.11.2020:

Skrevet av: trosopplærer Anders Primstad

Nåde være med deg, og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus!

Kjært barn har mange navn: Kristi kongedag eller Domssøndag. Uansett, så er dette siste søndag i kirkeåret før advent.

Ofte blir menigheten minnet om at èn dag skal alt ta slutt og Kristus skal komme igjen. Kristus er kongen.

 

Det kan virke skremmende å høre ordet «domssøndag» Tanken om at alt skal en gang ta slutt, og Kristus skal komme igjen, kan virke skremmende.  Ofte har dommen blitt knyttet opp mot en teoretisk overbevisning, men i evangeliene blir dommen knyttet opp mot kjærligheten.
I vår tekst som er Matteus 25,31-46 finner vi nettopp det. At dommen blir knyttet opp mot kjærlighet.

Jeg var sulten, og dere gav meg mat; jeg var tørst, og dere gav meg drikke. Kjærligheten blir konkretisert gjennom hverdagslige kjærlighetsgjørmål.

Det dobbelte kjærlighetsbudet står i sentrum. Jesus ord i Matteus 25 utgjør Jesus sin avskjedstale til disiplene, og det virker som om de får en oppskrift på hvordan de skal oppføre seg og tjene Kristus. Nemlig at det lidende menneske bærer Kristi ansiktstrekk. Dommen står i forhold til det lidende menneske. En advarsel mot å løsrive det dobbelte kjærlighetsbudet fra troen vår.

Dette er noe vi kan ta med oss inn i adventen. Julen kan vær en ekstra belastning for de svake i vårt samfunn. Dette er noe vi må ta på alvor.

Hvordan tjener vi de som er sultne, og de som er tørste denne julen?

Herren velsigne deg og bevare deg!

Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig!

Herren løfte sitt ansikt mot deg og gi deg fred!

_________________________________________________________________________________
Ukens bibelhilsen 11.06.2020:

Skrevet av: trosopplærer Anders Primstad

Nåde være med deg, og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus!

Ett av mine favoritt ord i Bibelen er å høre. Jeg vet ikke hvorfor, men når det står om å høre i Bibelen, så er det påfallende noe som skjer. Enten at folkemengden fikk høre hva Jesus sa, eller at Jesus fikk høre om noe. Det er alltid litt action rundt ordet å høre. Så liker jeg selv å høre, om det skulle være å høre gode historier, eller det å høre om alle turene til Brekenuten av Morten. 

Nå som sommeren er rett rundt hjørne, så blir kanskje det å høre litt glemt i alle sommerens aktiviteter. Da er det viktig å stoppe opp og høre. Ofte har jeg tenkt at det er i de store anledninger Gud snakker til oss for at vi skal høre, men slik er det ikke alltid. Eksempelvis på det finner vi i 1. Kongebok 19, når Elia er på Horeb. 

«Foran Herren kom en stor og sterk storm som kløyvde fjell og knuste klipper, men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden lyden av skjør stillhet» 

Ofte karakteriserer vi sommeren som lav sesong for kirkelig aktiviteter, som om det er noe negativt. Jeg vil heller se på det som en mulighet. Kanskje er dette sommeren du skal vær stille for Gud? Ikke la prestasjoner og jag etter å få med seg alt vær i fokus, men kom tomhendt til Gud i bønn og stillhet. 

Det å høre lyden av skjør stillhet er godt. Jeg synes det er godt å være stille foran Herren. Det er ikke alltid det skal så mye til. Det enkle, er ofte det beste. Eller. For noen er det virkelig vanskelig å vær stille. 

Vær stille for Herren, og vent med lengsel på Ham.

 

Herren velsigne deg og bevare deg!

Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig!

Herren løfte sitt ansikt mot deg og gi deg fred!

                                                                                       

Ukens bibelhilsen 03.06.2020 Morten Sandland

Nåde være med deg og fred fra Gud vår far og Herren Jesus Kristus!
 
«Når livet er rosenrødt, klarer vi oss med å vite om Jesus, sitere ham og tale om ham. Men det er først i lidelsen vi lærer Jesus å kjenne.»
 
Livet var på mange måter rosenrødt for Joni. Hun levde et aktivt liv. Hun elsket å ri, å spille tennis og ikke minst å svømme. Helt til livet som 17-åring tok en dramatisk vending. Joni stupte i sjøen, som så mange ganger før, men feilvurderte dybden i vannet, med det tragiske utfallet at hun ble lam fra skuldrene og ned.
 
«Når livet er rosenrødt klarer vi oss med å vite om Jesus, sitere ham og tale om ham. Men det er først i lidelsen vi lærer Jesus å kjenne.»
 
I sin selvbiografi forteller Joni Eareckson usminket om sinne og depresjon, om selvmordstanker og om tvil. Men også om håp og mening. For gjennom lidelsen lærte hun Jesus å kjenne. I mange år delte Joni sine tanker om livet og troen ved å skrive og male med munnen og fortsatt i en alder av 70 år får hun være til hjelp for mange som lider og som kjemper med livet og troen.
 
Hvorfor? Det handler om troverdighet. Det handler om levd liv.
 
Vi skal ikke bagatellisere ulykker. Vi skal ikke oppsøke lidelser.
Men når vi møter lidelse, for det gjør de fleste av oss før eller senere, skal vi vite at Jesus ønsker å møte oss også i lidelsen, at han ikke er fremmed for lidelse. Snarere tvert imot, for vi vet at Jesus led for oss og fortsatt lider med oss.
 
Kristen tro handler ikke om overskudd, om at vi må ha et visst overskudd av tro eller forstand. Kristen tro handler om underskudd, om at vi ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus eller komme til ham.
 
Kristen tro handler om at Jesus kom og at han vil komme oss i møte, hver dag.
Også når dagene er onde. Også på nødens dag.
 
 «Kall på meg på nødens dag», sier Gud.
«Så vil jeg utfri deg, og du skal gi meg ære» (Salme 50, 15)
 
Herren velsigne deg og bevare deg!
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig!
Herren løfte sitt ansikt mot deg og gi deg fred!
                                                                                                           

Ukens bibelhilsen 20.05.2020 Morten Sandland

Nåde være med deg og fred fra Gud vår far og Herren Jesus Kristus!

De siste ukene har døren til kirken stort sett vært stengt. Bare noen utvalgte har fått kommet inn gjennom døren til kirken, til dåpsgudstjenester og til begravelser.

Det står en hel del om dører i Bibelen. Om trange dører. Om lukkede dører. Men også om åpne dører. I Johannes Åpenbaring står det:

«Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge» (Johannes Åpenbaring 3,8)

En dør som ingen kan stenge. En dør som alltid er åpen. Mange av oss har med oss bilder fra søndagsskolen, der Jesus står ved døren. Gode og bibelske bilder. For Jesus kaller jo seg selv for døren.

Samtidig handler den åpne døren om noe mer enn døren til himmelen, døren som fører fra døden til livet. Den åpne døren er en dør som står åpen hver dag. En dør inn til Guds barmhjertighet. Bønnens dør.

Den døren kan ingen stenge, verken for deg eller for meg. Den døren står alltid åpen. Selv i tider der døren til kirken har vært stengt.

Ingen kan stenge bønnens dør. Den onde vil gjerne lukke den – men kan ikke. Jesus kan lukke den – men vil ikke.

 

«Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge»

 

Vi gleder oss til igjen å åpne døren til kirken. Ikke bare for noen få utvalgte, men etter hvert for alle som vil komme. Men dersom du vil komme til kirken, men av ulike grunner ikke kan komme, husk at bønnens dør alltid er åpen. Bønnens dør kan ingen stenge!

 

Herren velsigne deg og bevare deg!

Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig!

Herren løfte sitt ansikt mot deg og gi deg fred!

                                                                                       
 
Bibelhilsen 6. mai 2020 Morten Sandland      Herren er din skygge ved din høyre hånd

Nåde være med deg og fred fra Gud vår far og Herren Jesus Kristus!

Bibelen er full av bilder fra naturen. Enkle bilder og samtidig dype bilder. Noen av disse bildene blir ekstra tydelige på denne tiden av året. Når det begynner å spire og gro. Når kulden gradvis slipper taket og solen begynner å varme.

 

I en av de mest leste Salmene i Bibelen, Salme 121, brukes et enkelt, men samtidig dypt bilde på Guds trofasthet.

Herren er din skygge ved din høyre hånd.

Jeg må innrømme at jeg til daglig i grunnen ikke er så opptatt av skyggen min.

Jeg er mest opptatt av meg selv, selveste meg. Men hvis vi tenker etter:

Har vi noe som følger oss mer trofast enn skyggen?

Selv om vi vil, kan vi verken selge eller pantsette skyggen vår.

Vi kan heller ikke kutte skyggen bort. Selv om vi ville.

 

Skyggen vår er ikke alltid like synlig. I mørke timer er skyggen ganske svak, så svak at det kan være vanskelig å få øye på den. Midt på dagen når solen en sjelden gang stråler fra en skyfri himmel, kan vi også oppleve at skyggen forsvinner, men bare til vi rekker fram en hånd eller tar et skritt. Skyggen er ikke alltid like synlig, men mens timene skifter, er ingenting så trofast som skyggen.

 

Like trofast som skyggen vil Gud være med oss! Gjennom døgnets og livets vekslende timer. Timer formørket av tvil og motløshet. Timer der motgang og smerte svir som en stekende sol. Timer der solen bare gjør oss godt og livet er godt å leve. Herren er din skygge ved din høyre hånd!

 

At skyggen nettopp er ved din høyre hånd, er et uttrykk for at Gud er trofast og har omsorg for din hverdag og ditt hverdagsliv. Den høyre hånden er den hånden de fleste av oss bruker mest og er mest avhengig av.

 

Gud er trofast og har omsorg for din hverdag, hver dag! Har er trofast og har omsorg både for dagen i dag og for dagene som ligger foran, dager der vi rimelig sikkert vil møte timer med mørke og lys. Dager som vil gjøre oss godt og dager som vil oppleves tunge. Når du ser på din egen skygge, la det minne deg på dette: Gud er trofast! Herren er din skygge ved din høyre hånd!

 

Herren velsigne deg og bevare deg!

Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig!

Herren løfte sitt ansikt mot deg og gi deg fred!

                                                                                          
Bibelhilsen 22. april 2020 Morten Sandland      Hvordan føles det når alt blir satt på vent?

Nåde være med deg og fred fra Gud vår far og Herren Jesus Kristus!
Mange av oss har de siste ukene opplevd at livet har blitt satt på vent, at
planer for privatliv, arbeidsliv og menighetsliv har blitt avlyst eller utsatt.
For noen har dette større konsekvenser enn for andre.


De to helgene som ligger foran oss, skulle vi hatt ikke mindre enn seks
konfirmasjonsgudstjenester i Sola menighet. I alt 75 konfirmanter og deres
familier hadde sett fram til å feire en av livets store festdager sammen med
slekt og venner. Men brått ble konfirmasjonsgudstjenestene satt på vent, til
livet er tilbake i et mer normalt gjenge.


Det samme har skjedd for andre grupper, både unge og eldre. Russen har
måtte sette russefeiringen på vent. Arbeidsgivere og arbeidstakere har måtte
sette arbeidsoppdrag på vent. Helsevesenet har vært nødt til å utsette
planlagte operasjoner.


For de som blir rammet, kan det være krevende å oppleve at livet settes på
vent. Enten man er konfirmant og skoleelev eller arbeidstaker og arbeidsgiver
eller man må vente på større eller mindre operasjoner.


Jeg er blant dem som trives best med å ha oversikt over det som ligger foran.
Jeg trives når livet er i rute og trives dårlig med at livet settes på vent. Samtidig
har de siste ukene vært en vekker, fordi jeg har blitt mer bevisst på hva som er
viktig og hva som er mindre viktig i livet og i hverdagen.


Som ung leste jeg nemlig et enkelt hefte av presten Gunnar Elstad, der han
blant annet skrev om prioritering. Det å prioritere noe høyt, skriver Elstad,
betyr ikke nødvendigvis at det er dette vi bruker mest tid på. Nei, det å
prioritere handler om å være bevisst på at enkelte ting er viktigere enn andre
ting i livet.


Førsteprioritet for en kristen er ikke kristne aktiviteter og arrangement, som jo i
disse dager i stor grad har blitt satt på vent. Førsteprioritet for en kristen
handler om relasjon, relasjon til Gud og relasjon mennesker.
Helt uten forvarsel, og uten egentlig å ha ønsket det, har jeg de siste ukene,
plutselig fått tid, rikelig med tid, til å prioritere det viktigste, det jeg i travlere
perioder dessverre ikke alltid er like bevisst på, nemlig tid med Gud og tid med
mine nærmeste.


De siste ukene har jeg blitt minnet om Jesu ord: Søk først Guds rike og hans
rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. (Matteus 6, 33)

 

Som om ikke dette var vanskelig nok å leve etter, fortsetter Jesus:
Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre
seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage. (Matteus 6, 33)


For mange av oss er dette lettere sagt enn gjort, men likefullt en viktig
påminnelse når vi opplever at dagene og livet settes på vent.
Herren velsigne deg og bevare deg!
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig!
Herren løfte sitt ansikt mot deg og gi deg fred!

Nåde være med deg og fred fra Gud vår far og Herren Jesus Kristus!

                                                                                             

Bibelhilsen 1. april Morten Sandland «Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet?»

Nåde være med deg og fred fra Gud vår far og Herren Jesus Kristus!
Den siste uken har jeg flere ganger tenkt på et spørsmål fra Bibelen, et
spørsmål som har vært til trøst og som jeg håper også kan være til trøst for
deg.

Paulus opplevde mye motgang og var ofte truet på livet. Han forteller om nød
og angst, om forfølgelse og fare, om sult og sverd. Når Paulus skriver, pynter
han ikke på virkeligheten. Snarere tvert imot. Når Paulus ser seg tilbake, på
årene som har gått, er han tydelig på at det ofte har handlet om liv og død.
Samtidig er han like tydelig på hva som har vært hans trygge anker når det har
stormet som verst.

«Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet?», spør Paulus. (Rom 8,35)

Når Paulus spør, er det ikke fordi han er usikker på svaret. Han spør for at de
som leser brevet til Romerne, for at vi og alle som vil følge Jesus, skal løfte
blikket.

Vi kan se oss tilbake. Vi kan se framover. For de fleste av oss har livet bydd
på både medgang og motgang, og slik vil det helt sikkert bli også i tiden
framover. Men kan det vi har opplevd skille oss fra Jesu kjærlighet? Kan det vi
kommer til å oppleve, skille oss fra Jesu kjærlighet?

Paulus kunne helt sikkert være motløs og redd, men han hadde festet
livsankeret, han hadde forankret livet og troen utenfor seg selv. For det er jo
det som er poenget med anker. Det er lite hjelp i et anker som er forankret i
bunnen av båten. På samme måte er det lite hjelp i å forankre livet og troen i
oss selv, i våre egne følelser og erfaringer. Det kan i beste fall fungere på
vindstille godværsdager, men hjelper lite når det røyner på, som det gjør for
mange av oss akkurat nå.

Paulus hadde festet ankeret hos Jesus, han som er troens opphavsmann og
fullender. Det holdt for Paulus. Det holder for oss.

Jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken
det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i
det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille
oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre. (Rom 8,38-39)


Herren velsigne deg og bevare deg!
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig!
Herren løfte sitt ansikt mot deg og gi deg fred!

 
                                                                               
Søndagstanker 26.03.2020 Morten Sandland
Nåde være med deg og fred fra Gud vår far og Herren Jesus Kristus!
 
Vi reagerer ulikt på motgang.
 
For noen oppleves det som om Gud blir borte når det skjer vonde ting. Det er som om Gud ikke lenger hører eller svarer når vi ber.  For andre kjennes Gud nærmere enn noen gang når livet er tungt. Fordi det blir viktigere enn noen gang å kunne be til Gud. Gud blir vårt trygge holdepunkt.
 
Livet og hverdagen er usikker og krevende for mange av oss for tiden. Hva vil skje framover, her i Norge og i resten av verden?  Hvordan vil livet og hverdagen bli?
 
Vi HAR grunn til å kjenne oss usikre og det er naturlig å spørre. Hvor er GUD i det som skjer?
 
Bibelen gir ikke lettvinte svar på vanskelige spørsmål. Snarere tvert imot. Bibelen tar vanskelige spørsmål på alvor. Bibelen rommer både fortvilelse og klage, ja til og med anklage. Jeg tenker på klagesalmer i Salmenes bok. Jeg tenker på Jobs bok, om den gudfryktige Job som opplevde at det meste ble tatt fra ham. Som lyn fra klar himmel. Velstanden. Tryggheten. Helsen. Familien.
 
Ja, faktisk er det en egen klagebok i Bibelen, nemlig Klagesangene.
 
Ei bok de fleste av oss sjelden eller aldri leser og som prester og predikanter sjelden trekker fram. Kanskje fordi vi helst vil fokusere på det lyse og positive. Israelsfolket var i en fortvilet situasjon. Landet var blitt okkupert og store deler av folket var tvangsflyttet til Babylon. Alt så mørkt ut og ingenting tydet på at situasjonen skulle endre seg med det første.
 
I fortvilelse roper klageren til Gud: Jeg kaller på ditt navn, Herre, fra bunnen av brønnen.(Klagesangene 3,55)
 
Bunnen av brønnen. Det var DER han var og han så ingen annen utveg enn å rope til Gud, fra dypet av brønnen. Han så ingen annen utveg enn å rope og håpe at Gud ville høre.
 
Jeg tror klageren både kunne kjenne på at Gud var langt borte og at Gud var nærmere enn noen gang når han ropte fra dypet av brønnen. Han så ingen annen utveg enn å be og å vente. Vente på at Gud før eller siden ville gripe inn.
 
For han måtte vente. Situasjonen forandret seg ikke over natten. Usikkerheten forsvant ikke i det øyeblikket han ropte. Men han levde i håpet og fortsatte å rope, i lang tid, fordi han ikke så noen annen utveg.
 
Kanskje er det der vi er nå.
Kanskje er det VI som nå må rope til Gud, for våre nærmeste, for vår menighet og for vår verden.
Kanskje er det tid for å hente fram deler av Bibelen vi lett overser eller fortrenge, fordi vi vil unngå vanskelige og krevende spørsmålene.
 
Hvor er du, Gud?  
Hører du meg, Gud?
 
Klageren fortsatt å rope. Det løste seg ikke over natta og alt BLE ikke bra.
 
Men han fikk erfare at Gud hørte:
Du har hørt meg, lukk ikke øret når jeg roper om lindring!
Du kom den dagen jeg ropte, du sa: Vær ikke redd! (Klag. 3, 55-56)
 
Hvor er du, Gud? Hør vår bønn!
 
Herren velsigne deg og bevare deg!
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig!
Herren løfte sitt ansikt mot deg og gi deg fred!
                                                                                

 UKENS BIBELHILSEN 18.03.2020 Morten Sandland

Kjære menighet!

Nåde være med dere og fred fra Gud vår far og Herren Jesus Kristus!

 

I løpet av noen få dager har livet og hverdagen blitt annerledes for de fleste av oss. Vi kan ikke lenger bevege oss like fritt. Vi kan ikke lenger samles på samme måte som før. Sola menighet har, som andre menigheter, sett seg nødt til å avlyse gudstjenester og utsette samlinger en tid framover.

 

Alt på grunn av corona-epidemien. Dette er krevende, både for den enkelte av oss og for våre fellesskap!

Vår bevegelsesfrihet har blitt betydelig begrenset! Vi kan ikke lenger komme sammen!

Men vi kan fortsatt komme!

 

Kom til meg, sa Jesus, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile!  (Matteusevangeliet 11,28)

 

Å komme! Det er kjernen i den kristne tro. Den kristne tro handler om at Jesus, at Kristus kom. Han kom fordi hans Far sendte ham til en verden som trenger frelse og håp!

 

Den kristne tro handler om at vi får komme. Selv når vi ikke får komme sammen. Vi får komme til Jesus. Det handler om bønn.  Om å legge våre egne og andres liv i Guds hender.

 

Hver uke besøker jeg mor og far, som begge bor på Sola sjukeheim. Nå kan jeg ikke lenger komme til mine foreldre.  Men jeg kan fortsatt komme til Jesus. Jeg kan fortsatt be. Jeg kan fortsatt legge mine foreldre, mine nærmeste og min menighet i Guds hender!

 

Kom, sa Jesus!

 

Det gjelder meg. Det gjelder deg. Det gjelder oss alle, for Jesus sa:

Kom til meg ALLE dere som strever og bærer tunge byrder.

 

Herren velsigne deg og bevare deg!

Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig!

Herren løfte sitt ansikt mot deg og gi deg fred!

Tilbake