Kunst og liturgiske møbler i Sola kirke


 

KUNST OG LITURGISKE MØBLER I SOLA KIRKE

Kunstner:

Marie Buskov (f 1980)

Utdannet ved Det Kongelige Danske Kunstakademi i København og Statens Kunstakademi i Oslo. Avsluttet Masterutdannelse i 2009. Hun bor og arbeider som kunstner i Oslo, og er representert av Galleri Riis. Verkene hennes kan finnes i flere norske museer og samlinger, blant annet Nasjonalmuseet, Sørlandets kunstmuseum, Lillehammer kunstmuseum, Utenriksdepartementet, Norges Bank og Oslo Kommunes kunstsamling.

Hun jobber jeg med skulptur og bilder, og hovedsakelig med et abstrakt formspråk. Hun er opptatt av materialer og motsetninger mellom disse – for eksempel jobber hun gjerne med skulpturer i tung og mørk bronse, mens bildene har et lettere uttrykk, i flytende akvarell og tempera på papir. Med arbeidene ønsker hun å utforske det romlige, tilstedeværelse, stemninger og energiladninger.

Selv om arbeidene ikke forestiller noe du har sett før, så håper hun likevel at de kan fremkalle følelsen av noe du kjenner til, det er bare ikke tydelig gjenkjennelig.

Høsten 2017 var hun på intervju og etterfølgende ble valgt til å lage kunsten til Sola kirke.

For å få en forståelse av hva hun kunne lage til denne kirken, forsøkte hun å sette seg grundig inn i arkitekturen.

Slik hun opplever Sola kirke så fremstår den som et bygg med historiske referanser, både lokalt, men også til kirkehistorien, for eksempel plantegningen som en korskirke. Hun opplever at bygget har flere nivåer, både det hverdagslige, som en inkluderende kirke som kan brukes og virke i lokalmiljøet, samtidig som den har et tydelig definert hellig rom.

Dette tror hun også man opplever i bruken: De hverdagslige aktivitetene er i et lavt nivå, vendt ut mot flere sider. Søylegangen utenfor skaper et overheng i taket og virker inviterende, som et sted å oppholde seg, nesten som at veggene åpner seg for den som skal tre inn – slik de jo nesten bokstavelig talt gjør med store glassdører inn til det høyreiste kirkerommet. Det virker lett å gå inn, det er fortsatt en terskel mellom gate og hellig rom, men den er åpnet opp.

Samtidig liker hun at det er enkle jordnære materialer, tung grunnmur i betong som gjør bygget solid og beskyttende for vær og vind, og så treverk i taket, et lettere materiale som skaper nærmere kontakt med himmelen. Filterveggene her i rommet var allerede tegnet av arkitektene da hun kom inn i prosessen, og hun forsto dem som nettopp dette, en kontakt med himmelen. Veggene åpner seg og lar det hellige lyset slippe inn, samtidig som det skapes en midtakse av lys gjennom rommet.

Da hun begynte å arbeide med Sola kirke, var tilnærmingen at kunsten skulle forsterke de arkitektoniske kvalitetene slik at det i samspill mellom kunst og arkitektur kunne skape et hellig og sakralt rom. Hun ønsket at kunsten skulle berøre de som går inn i kirkerommet, og gi en opplevelse av det guddommelige. Kunsten skal ikke ha en praktisk funksjon, og skal heller ikke være en illustrasjon av det hellige, snarere kan den skape et åpent rom for tolkninger og refleksjon, og gripe det uforklarlige. Det skal favne alle.

Marie Buskov tenker på et kunstverk som handler om nettopp dette ordet ; favne. Det er et verk fra 1499, «Pieta» av renessansekunstneren Michelangelo, fra Peterskirken i Roma. Da hun var 14 år var hun i Roma sammen med moren min som nettopp hadde studert kunsthistorie, og det verket gjorde enormt stort inntrykk på henne og har fulgt henne siden.

Det er en stor skulptur hugget i marmor som viser Maria som holder sin døende sønn i armene. Hun knuger ham ikke til seg, men holder ham løst og varsomt, i en bevegelse full av sorg og moderlig omsorg. Åpen og full av tillit utstråler hun en helt spesiell styrke. Hun favner Jesus og hun favner både lidelsen og kjærligheten.

Denne bevegelsen og dette ordet ble utgangspunktet hennes for kunsten  i kirken.

Kirkerommet skal være et opphøyet rom, det skal skille seg fra våre hverdagsrom. Noe av det mest spesielle med arkitekturen i kirkerommet er filterveggene som åpner seg for lyset.

I filterveggene tegnet hun derfor en komposisjon for lyset, som består av utskårede felter og elementer av farget kunstglass. Hun ønsket å forsterke rommets midtakse, og ønsket at det skulle lyse ut på plassen foran kirken, ut mot Sola, slik at det er en komposisjon både i korveggen og inngangsveggen.

Hun tenkte på hvordan lyset kan bli nærværende for oss, hvordan det kan oppleves guddommelig. Hun tenkte på hvordan sollyset filtreres gjennom løv og trestammer, eller hvordan det bryter skyene og vi kjenner lyset som stråler. Hun tenkte på lyset som livets kraft.

Det fargede glasset i både korvegg og inngangsvegg er munnblåst glass fra Lamberts i Tyskland. De har laget kunstglass til kirker og bygg i Europa i mange hundre år, og glasset møter lyset på en helt spesiell måte.

Korveggen markeres som den sentrale veggen ved at komposisjonen her er størst. Hun har tilstrebet at åpningene er lagt varsomt, men storslått, over veggen, og til det nordvendte lyset valgte hun gyldne og rolige farger i glasset, som en dempet ramme for de liturgiske handlingene.

Den sørvendte inngangsveggen, den som møter deg på vei ut av kirkerommet, har det mest intense lyset. Her valgte hun glass i sterkere farger. De dagene himmelen er klar kommer solstrålene til denne veggen om ettermiddagen, og da fylles rommet med striper av farget lys. Vinterstid, når lyset står lavere, kommer fargene helt opp over alteret og opp på korveggen. Solen lar fargene vandre gjennom rommet.

Samtidig lyser verket ut på kirketorget når det er mørkt ute og lyst inne. Kirkens midtakse fortsetter stort sett nedover Rådhusvegen, slik at verket kan sees et godt stykke utenfor kirken.

I denne midtaksen henger også altertavlen i polert messing. Formen var noe av det hun tegnet aller først til kirkerommet, den sto så klart for meg. Hun tenkte på bevegelsen i Michelangelos Pieta. Altertavlen brer seg ut for dere, og holder oppe. Den favner lyset, og favner menigheten – og åpner seg ut mot hele Sola.

Messingen som materiale valgte hun som en kontrast mot den rå betongveggen, samtidig som det er et høyverdig materiale. Der filterveggene, korvegg og inngangsvegg er løsere i komposisjonen, og forandrer seg med lysets skiftninger, så tenkte hun på altertavlen som samlingen av det guddommelige. Den henger slik at den kan berøres av en menneskehånd, men skaper samtidig forbindelse mellom filtervegg og liturgiske møbler.

Den ser kanskje ikke ut som det man tradisjonelt forbinder med en altertavle, men det er den korrekte kunsthistoriske betegnelsen. Den har et abstrakt formspråk, og det betyr at den ikke forestiller noe spesifikt – på samme måte som en tanke eller en følelse du ikke helt kan sette ord på. Formen er åpen for hva du ser. Tanken til Marie Buskov har vært oppstandelsen. Men det kan være englevinger, en due, eller en bevegelse som løfter seg mot rommet, lyset og håpet. Det viktige er ikke å lage definisjoner på hva du ser, men at det skapes et åpent rom som kan fortsette å skape samtaler.

De liturgiske møblene er utformet i sammenheng med arkitekturen og kunsten. Materialet er bjørk som i arkitekturen, og detaljer i messing som i altertavlen. Møblene er holdt enkle for å kunne være en tilbakeholden ramme for de liturgiske handlingene – det aller viktigste i hele kirkerommet. Derfor ville hun at de skulle utstråle både tyngde og høytidelighet, og samtidig skape forbindelse mellom arkitektur, kunst og menighet.

Marie Buskov håper  at lyset vil fortsette å stråle inn i kirkerommet, og at altertavlen vil fortsette å gløde for dere nå, og i mange generasjoner framover.

Bilder: Øystein Viland

Tilbake